Hans Lindahl

Livets ild (Claes Reimerthi)
Den gylne runes gåte, del 5 – Salomos gruver (Norman Worker)
Fangen på Boomsby (Donne Avenell)
Det hemmelige brorskap (Idi Kharelli)
Johnny Hotwire (Tony de Paul)

Men la no Hans snakke for seg sjølv.

Hei, Hans. Som en av de mest populære tegnerne i Egmont, har du mange fans i Norge, og Sverige. Derfor er det mange som vil vite mer om deg, og det er kjekt at du tar deg tid til dette intervjuet.

Fortell litt om deg selv, din karriere og dine hobbyer.

Jeg ble født i Stockholm for et halvt sekel siden, og har så langt tilbake jeg kan huske vært interessert i serier. Men at jeg en dag skulle få jobbe med det på heltid, tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Produksjonen her i Sverige, på den tida, var mer av typen 91:an (Stomperud o. anm.), Kronblom og Lilla Fridolf, og min interesse lå mer inntil de realistiske eventyrseriene.

Hobbyer i tradisjonelt format har jeg vel ikke hatt da alt har kretset rundt tegning og maling i alle mulige ulike former.

Hvordan kom du i kontakt med Semic?

I 1979 begynte Semic å gi ut et magasin for amatører i Sverige som het Svenska Serier. Jeg så reklamen for magasinet i Fantomets sommernummer det året og tenkte: Nå har jeg min store sjanse til å få en serie publisert.

Leste du Fantomet som liten?

Mitt første Fantomet leste jeg rundt -62, men min intensive Fantomet-periode begynte i -65 og holdt på til -68. Siden interesserte jeg meg mer for Tintin, Asterix og andre franske albumserier.

Hva synst du om Fantomet som litterær figur?

Fantomet er en veldig interessant og kompleks figur, mye på grunn av at den aldri har blitt spesielt populær i USA. Man kan bare tenke seg hvordan den hadde utviklet seg om den hadde blitt en vanlig amerikansk bladserie med de amerikanske moralkoder som hemmet seriene mye på 50- og 60-tallet.

Er Fantomet fortsatt relevant i vår moderne verden?

Selvsagt! Eller syns noen at verden har blitt roligere og bedre etter at den kalde krigen endte for en 15 år siden? Det er like mye krig, katastrofer og urettferdighet i dag som for 20, 30, 40 år siden. Samtidig får vi i nyhetene se idealister i mange land som ofrer seg for å forandre verden. I den sammenhengen passer en helt som Fantomet perfekt.

Hvordan er det å både være forfatter og tegner på same tid?

Det kan være ganske stressende skal jeg fortelle. Spesielt om jeg skriver og tegner flere historier etter hverandre. Då gjelder det og få sammen et synopsis og helst et manus samtidig som jeg tegner ferdig den foregående historien. Iblant kjennes det som å jage sin egen hale, en noe frustrerende tidsfordriv kan jeg avsløre..

Hvordan meiner du Fantomet bør utvikle seg?

Ettersom jeg er med i redaksjonsrådet legger jeg frem mine ideer på våre møter, en del av dem blir virkelighet og derfor kan jeg ikke fortelle noe, det ville bli å avsløre fremtiden – og det er vel ikke så gøy.

Når du skriv ei fortelling, hva er det viktigste elementet for deg? Spenning, humor eller realisme?

For meg er det spenning blandet med humor – hva hadde verden vært ute et smil. Realismen er også viktig, naturligvis, men den må ikke være så dominerende at den ødelegger fortellergleden. Om man som forfatter ikke kan gi figurene en selvstendig stemme, men bare holder seg til hva som er dokumentert, da får man aldri liv i menneskene eller eventyret.

Hvilken av dine egne historier liker du best?

Det er et veldig vanskelig spørsmål, siden jeg liker alle mine egne historier – selv om noen er mer suksessfulle enn andre. Spionen (14/01 o.anm.) var utrolig morsom å skrive, likeså Det 22. fantomet (15-16/00 o.anm.). Historien om Ulv er også en av mine absolutte favoritter siden ulven er min favoritt i Fantomets univers.

Grunnen til det er at da jeg ventet på mitt første fantomet-manus i 1982, Zombieligaen, (13/83 i Norge, o.anm.), bad redaktør Granberg meg å forsøke tegne Ulv som den ulven han er, ikke som en schäferhund, som de andre tegnerne hadde for vane. Så jeg trasket i vei til vårt naturhistoriske riksmuseum her i Stockholm, med penn og blokk i hånden, og tegnet de ulvene som var utstoppet der. Siden den dagen har jeg hatt en spesiell forkjærlighet for Ulv.

Liker du best å tegne historiske eller samtidige fortellinger?

De fortellingene som er morsomst å fortelle er de der jeg får bruke min fantasi når det gjelder miljøene. Om det gjelder historiske eller nåtidige historier er ikke like viktig.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Jeg begynner i sjutiden om morgenen med å jobbe med layouten på dagens side. Så begynner selve skissingen. Eventuelt leter jeg etter referanser på Internett, og dette holder på frem til en eller annen gang ved to-tiden. Siden plukker jeg frem pensel og tusj (jeg er ganske gammeldags når det gjelder tegnesaker, og jeg holder meg unna filtpenner) og tusjer siden så lenge som det trengs. Av og til kan det bli sent, men i de tilfellene har jeg ofte tatt noen timers spasertur midt på dagen. Min arbeidsdag blir alt i alt sjelden lengre en åtte timer – uansett hvor mange formel1-konkurranser jeg prøver å se.

Kan du fortelle litt om selve tegneprosessen?

Det er ikke noe spesielt ved den. Jeg lager først små layoutskisser til jeg er helt fornøyd med plasseringen av de individuelle bildene, og når jeg er fornøyd med rytmen i siden. Deretter skisser jeg helt enkelt alt direkte på et tegneark, som jeg senere tusjer.

Kongen av Norge kom ut for ikke så lenge siden, men hva holder du på med nå?

Før jeg startet ferien avsluttet jeg en historie som kommer i Fantomet 21, og som er del to i serien om frelseren av Claes (engelsk tittel ”The Farm, o.anm.). Nå har jeg begynt på en historie etter eget manus, som kommer i begynnelsen av neste år, og som er et helt nytt fantomet-konsept.

Har du noen gang fått tilbud fra utenlandske tegnesyndikat?

Det har jeg ikke fått, og siden jeg nå i over 20 år har hatt fullt opp med å tegne Fantomet, så har jeg heller ikke hatt nok med tid til å oppsøke forlag utenlands. Det går ikke an å tegne ubegrenset mye – i alle fall klarer ikke jeg det.

Hvilke andre tegneserier har du engasjert deg i?

I en periode forlot jeg Fantomet og begynte i bladet X9. Seriene som var aktuelle da var Chuck Riley og Murphy’s Team – sammen med Claes Reimerthi. Men jeg ble ganske snart klar over at Fantomet gav en større variasjon for tegneren, så jeg forlot den verdenen og dro tilbake til de dype skogene og vår maskerte helt. I overgangen der tegnet jeg også i løpet av noen år på humorserien Lilla Fridolf, til produksjonen ble lagt ned.

Norman Worker gikk jo bort tidligere i år. Du har ved en rekke anledninger samarbeidet med ham, hvordan vil du beskrive ham som person og forfatter?

Det bildet jeg har av Norman er at han var en svært sympatisk eldre gentleman med pipen i munnviken – noe som resulterte i manuskript som luktet tobakk. Han er vel egentlig den forfatteren hvis manus jeg har hatt det lettest å jobbe med. Bildeinstruksjonene hans gav alltid stor frihet til tegneren, noe som var svært inspirerende. Han var vel ingen direkte revolusjonerende forfatter, men historiene hans var tradisjonelt engelske på en veldig underholdende måte. Jeg tror mange med meg savner Norman Worker.

Er det noe du vil si til norske lesere?

Jeg håper at norske lesere, i likhet med meg, er stolte over det skandinaviske Fantomet som vi norske og svenske forfattere og tegnere har utviklet i løpet av de over 30 årene som vi har fungert. Før vår tid var Fantomet en utmerket eventyrserie, men det var vi som plasserte ham i verdenshistorien, gav ham den dybden som, det er jeg overbevist om, kommer til å fortsette å fascinere kommende generasjoner. Vi har lykkes i å gjøre Fantomet til noe mer enn en maskert helt i et land langt borte – det skal vi være stolte over, synes jeg.

Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, og ha en fin dag.

Feil eller uklare ting i oversetjinga? Eg utelukkar det ikkje, så finn du nokre, ta kontakt: steffen@fantomet.org